De andre – og oss!

hand in a hand

«Som feltarbeider på gata i Oslo var jeg vant til å være hjelper. Den sterke. Helt til en dag jeg selv gikk i asfalten og ble avhengig av andres hjelp. I det øyeblikket ble rollene byttet om».

Tekst: Trond Ljøkjell, avdelingssjef i Kompetansesenter rus – Midt-Norge.

Å kunne sette seg i andres sted og ta den andres perspektiv kommer ikke av seg selv. Det er noe som må utvikles. Gjerne med erfaringer fra møter med andre mennesker over tid. Ofte kan det være nyttig å stille seg spørsmålet: Enn om det hadde vært meg?

På åttitallet jobbet jeg som feltarbeider ved Pro Sentret på gata i Oslo. Det var oppsøkende arbeid, hvor vi skulle etablere kontakt med personer som solgte seksuelle tjenester i prostitusjonsmiljøet. Formålet var å tilby hjelp og støtte ut i fra den enkeltes behov i den livssituasjonen en befant seg.

Om et «akutt rollebytte»

Anna satt på kne og rotet i veska som lå på asfalten ved hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate.  Jeg satte meg på huk ved siden av henne og hilste. Blodet piplet fra et nålestikk på håndbaken hennes, hun ville tørke det vekk – om hun bare fant et papirlommetørkle i veska. Vi vekslet noen ord som jeg ikke husker stort av – for idet jeg reiste meg besvimte jeg og stupte i asfalten. Jeg våknet liggende på ryggen.  Anna og ei venninne fra prostitusjonsmiljøet sa navnet mitt og ristet liv i meg. De løftet meg opp  og støttet meg mellom seg nedover gata i møte med min kollega Arne. Han hadde sett hva som skjedde, der han befant seg et kvartal lengre ned. Jeg ble støttet videre ned til Pro Sentrets kontor i Kongensgate, og vel inne på kontoret ble jeg lagt ned på en sofa, fikk teppe over meg og en omsorg som var rørende.

Plutselig var rollene byttet om, og jeg var den som trengte hjelp. Jeg fikk kjenne på hvordan det oppleves å skulle ta i mot hjelp og være avhengig av andre.

Å ta den andres perspektiv

Nå lå jeg på sofaen og tankene surret i hodet:

Hvordan var det for Anna å havne i en slik situasjon hvor hun måtte ta hånd om en besvimt feltarbeider med lavt blodsukker?

Hvordan ville jeg ha opplevd tilsvarende situasjon om det hadde vært meg?

Hva hvis jeg var i en slik livssituasjon hvor jeg ofte trengte hjelp – hvordan ville jeg ønsket å bli møtt?

Og hva skal til for at det blir et godt møte og et grunnlag for en god relasjon mellom hjelper og den som har behov for hjelp?

For å ta den andres perspektiv er det viktig å starte med det enkle og retoriske spørsmålet:

Enn om det hadde vært meg – hvordan ville jeg blitt møtt?

Kanskje vi ved å ta den andres perspektiv oftere kan lykkes med å skape gode møter mellom mennesker.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s