Hvordan lære barn å skjønne, ikke dømme?

to_gutter_en_jente

Barna lærer mye av oss voksne. Ikke minst når det kommer til hvordan vi omtaler andre barn og deres atferd.

Tekst: Tine Kristiansen Tessem, rådgiver pårørende og tidlig intervensjon

Se for deg følgende scenario:

Det er mandag ettermiddag, og familien har samlet seg rundt middagsbordet. Foreldrene spør barna hva de har gjort på skolen i dag. Familiens sønn som går på barneskolen, forteller at Martin i klassen løp rundt i klasserommet, dyttet borti flere pulter før han kastet pennalet til Ida i veggen og løp ut. Når sønnen har fortalt ferdig sin historie, ser han på foreldrene. Og venter på respons.

Her må foreldre ta et valg på hvordan man snakker om dette. Hva sier man til barna i slike sammenhenger, og hva lærer barna av våre svar?

Ikke alltid som man tror

Hvis vi foreldre forenkler problematisk atferd ved å avskrive uromakeren som en bølle, vil barna se på han som det. Men hva vet vi, egentlig? Gjennom min jobb med tidlig intervensjon har jeg sett at ting ikke alltid er som man tror. Ingen barn er slemme bare for å være slemme. I mangel på språk for å sette ord på følelser, eller ingen å dele dem med, kan vanskelige følelser komme til uttrykk ved utagerende atferd. Dette er det ofte en årsak til.

Kanskje lever denne gutten med vold, rus eller overgrep i hjemmet? Eller kanskje har han så stort ansvar for en syk mor eller far at han rett og slett er for utslitt og bekymret til å fungere sammen ved venner og på skolen? Vi bør uansett årsak omtale han med respekt og omsorg, og forklare barna våre at ingen barn ønsker å oppføre seg slik. Ingen barn ønsker å ha en atferd som fremmer irettesettelse og ubehag. Kanskje kan vi heller snakke med barna om det som skjedde, og hvordan dette kan være for Martin: Hvilke tanker tror du Martin har nå? Kan han være lei seg? Kanskje han har det vanskelig på skolen? Kanskje er det noe på skolen han er redd for?

Forståelse for avvikende atferd

Det er et ordtak som sier at «den beste måten å oppdra andre på, er å oppdra seg selv». Og jeg mener at man får veloppdragne og omsorgsfulle barn ved å selv gå foran med et godt eksempel. Som for eksempel å forklare at utagerende atferd kanskje kan handle om utrygghet. Det snakkes mye om mobbing på skolen, og derfor er det viktig at vi gir barna gode holdninger og evne til å vise respekt. Tenk så bra det kan bli hvis alle viser litt mer forståelse for avvikende atferd? Tenk hva det betyr for et barn, hvis hjemmeforholdene er vanskelige, at noen vil leke med dem på skolen. Tenk hvor godt det oppleves å bli invitert hjem til en venn, selv om man strever med egen atferd. Kanskje kan ikke våre holdninger løse alle slike problemer i skolen, men jeg er ganske sikker på at det er et bra sted å starte!

For å si det med Astrid Lindgrens ord: Gi barna kjærlighet, kjærlighet og endra mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s