Jeg – en pårørende?

shutterstock_102905918.jpg

Skrevet av: Reidun Sundli Ramberg, Mestringsveileder ved Lærings- og mestringssenteret KoRus Midt

Jeg hadde lang erfaring som pårørende til en far med hjerteproblemer. Da sønnen min fikk rusproblemer fikk jeg oppleve hvor ulikt pårørende blir behandlet når det kommer til rusmiddelproblematikk kontra vanlig somatisk sykdom.

Vi var en helt vanlig familie. Mor, far, to barn, to hunder, hus og hytte. Alt i vår hverdag lå til rette for et harmonisk liv. Begge guttene mine drev med sport og var pliktoppfyllende på skolen.

Mitt første møte med temaet narkotika var på et foreldremøte på skolen hvor politiet hadde undervisning om de forskjellige stoffene.

«Dette er ikke noe som angår meg», tenkte jeg.

Men jeg hadde noen tanker om hvem det kunne angå, når jeg så meg litt rundt… Jeg visste at det var noen familier som hadde det strevsomt. At jeg skulle møte meg selv og fordommene mine i døra visste jeg ikke da. Så når min eldste sønn kom hjem om kveldene med røde øyne, trodde jeg han var blitt allergisk. Jeg kjøpte Zyrtec til han for å behandle allergien. Ikke visste jeg at det var hasj. Ikke han… Som var så pålitelig?

Da jeg etter hvert skjønte og fikk vite at han brukte hasj, fikk jeg sjokk. Vi hadde mange samtaler med han og regnet med at dette skulle gå over.

Forventninger til hjelpeapparatet

Det gikk ikke over… Og på videregående eskalerte rusproblemene hans i full fart over til også andre stoffer. Situasjonen ble kritisk og vi hadde på ingen måte kontroll over sønnen vår samme hva vi gjorde.

Jeg har lang erfaring som pårørende til en far som hadde store hjerteproblemer. Det betyr at jeg alltid fikk informasjon om tilstanden hans, hvilken behandling han fikk og ble kontaktet ved akutt innleggelse. Jeg hadde derfor noen forventninger til hjelpeapparatet da jeg avdekket sønnen min sine rusmiddelproblemer.

«Dette skal vi klare sammen», tenkte jeg.

Han hadde jo gode sjanser siden vi oppdaget det så tidlig.

Så opplevde jeg det utenkelige. Han ville ikke ha hjelp… Og i stedet for lege og hjelpeapparat, var det politiet som møtte meg. Han ble ikke betraktet som en pasient, men som en kriminell. Jeg løp rundt til alle kontor som ville ta imot meg, og på samtlige kontor ble det vel loggført at «mor gråter og far er sint»… Ja, for sånn var det!

«Kast han ut!»

«Gå hjem og ta vare på deg selv», fikk jeg beskjed om.
Hvordan skulle jeg kunne gjøre det når jeg hadde en sønn på vei utfor stupet? Barnevernsvakta var innom oss, og hadde bare én beskjed: «Kast han ut!» Men hvem kaster ut sønnen sin når han ikke er 18 år engang, og tydelig trenger hjelp?

Etter at han ble 18 år ble rusproblemene så tydelige at han kom i kontakt med lege og hjelpeapparat. Men til forskjell fra min far så fikk jeg ikke vite noe. Absolutt ingen ville snakke med meg på grunn av taushetsplikten. Han måtte skrive under på en samtykkeerklæring fikk jeg vite. Jeg spurte min far om han noen gang hadde skrevet under på en samtykkeerklæring for at jeg skulle kunne få informasjon? Men nei.

Det er visst lettere å informere om et sykt hjerte enn om rus. Selv om begge deler er høyst dødelig.

Manglende informasjon ved overdose

På hans 20 årsdag leste jeg i avisen om en ny overdose. Dette var en sommer hvor sønnen min hadde mistet 6 av sine venner i en overdose. Jeg bare visste at det var sønnen min jeg leste om. Noe jeg senere fikk bekreftet. Han fortalte selv at han hadde blitt reddet i siste liten. Og da han våknet på sykehuset stod det et flagg på nattbordet hans. Ja, for det var jo bursdagen hans. Men tenkte ingen på at han hadde en mamma og pappa der hjemme som ventet på han?

Jeg ble så sint fordi jeg ikke hadde fått beskjed om at sønnen min kunne dødd. Han ble lagt inn, bevisstløs, uten at noen ringte meg. Jeg skjønte ingenting, for jeg fikk jo alltid beskjed når faren min ble lagt inn på sykehuset. Bestemte meg for å være litt lur da jeg ringte sykehuset om saken. Jeg spurte som følger:

«Vil jeg få beskjed om sønnen min blir lagt inn bevisstløs etter en motorsykkelulykke»?

«Ja selvfølgelig», var svaret. «Har du en sønn som kjører motorsykkel du er redd for»?

«Nei, jeg har en sønn som er narkoman og som ble lagt inn bevisstløs etter en overdose. Hvorfor fikk ikke jeg beskjed»?

«Et øyeblikk…»

Jeg ble satt over tre ganger. Til slutt svarte en dame:

«Det er fordi at det er selvpåført».

Men kan ikke en motorsykkelulykke også være det?

Skyld og skam preget hverdagen

Jeg valgte å være åpen om problemene hjemme på arbeidsplassen min. Det var en jobb med mye ansvar, og jeg ble redd for å gjøre feil på grunn av bekymring og mangel på søvn. Ensomheten i denne trasige situasjonen begynte å tære på meg. Jeg kjente jo ingen andre som hadde opplevd narkotikaproblemer på kloss hold. Vi ble etter hvert en isolert familie. Eller, det var vel helst jeg som isolerte meg. Jeg ble sykemeldt og sittende i en stol i et helt år. Ingen er vel så selvransakende som pårørende til mennesker med rusmiddelproblemer eller psykiske lidelser. Jeg fikk så langt i mine selvransakelser at jeg lurte på om jeg hadde ammet for lenge…

Skyld og skam preger hverdagen til mange pårørende, og det påvirker også situasjonen til ruspasienten. Selv var jeg så medavhengig at jeg visste ikke forskjellen på hans og mitt liv til slutt. Hele mitt liv dreide seg om å få han til å slutte å ruse seg.

Det gikk vel et år, men jeg fikk etter hvert hjelp for min egen del. Eller rettere sagt, så ble jeg mottagelig for hjelp. Jeg fikk møte andre foreldre som hadde barn som ruset seg. Helt vanlige mennesker som hadde det samme problemet som meg. Det ble første skritt mot veien til erkjennelsen av at jeg ikke kunne endre den som ruset seg, men hvordan jeg selv forholdt meg til det. Og det er god hjelp i å ikke føle seg så ensom i den håpløse situasjonen det er å være pårørende til en rusavhengig.
Ønsker du mer informasjon om det å være pårørende til rusmiddelavhengig? Sjekk ut Lærings- og mestringssenterets hjemmeside!

 

Reklamer

2 kommentarer om “Jeg – en pårørende?

  1. Are Fridheim

    Takk Reidun, for ditt bidrag til å gjøre noe for oss andre som står i en pårørendehverdag. Du bringer det viktigste momentet inn i hverdagen….åpenhet! Dette er noe som alle er enige om, at åpenhet er det viktigste, men hvordan er det å utføre det i praksis for seg selv….? Det skjer mye inne i oss mennesker da denne åpenheten berører skam og skyldfølelse. Jeg har brukt lang tid på å gjøre denne åpenheten naturlig for meg. Men du Reidun har vært min viktigste «brikke» i et rollespill i livet, der du har lært meg at dette er et eget fagfelt der dere er mange som arbeider dag og natt med dette som tema, det er ikke en skaffevare som man bestiller på nett. Det handler om kunnskap der lang erfaring fra deres kompetansesenter som deles og som aktivt blir delt på arenaer som f.eks «møteplassen». Jeg har hatt meget god utbytte av denne arenaen, der meningsutveksling mellom pårørende har satt en del brikker på plass i min isolerte verden, der jeg har brukt lang tid på å føle det som noen komfortsone å dele slik erfaring. Men gjennom å bryte seg gjennom denne ugjennomtrengelige menneskelige egenskapen omkring skam og skyldfølelse er det mulig å komme videre.

    Liker

  2. lise

    Takk for at du er du, glad for at jeg kjenner deg, og fantastisk at du deler på denne måten, har lært mye av deg 😙❤👍

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s