Å få barn med en alkoholiker

Mor_far_barn

Da hun var to måneder gravid ble det sendt bekymringsmelding til barnevernet. Ukens gjesteblogger forteller om det å stifte familie med en alkoholiker og møtet med et omfattende hjelpeapparat.

Min historie? Den enkle versjonen er at jeg valgte å få barn med en alkoholiker, men min historie er alt annet enn enkel. Jeg og min lille familie har nådd bunnen flere ganger, men hver gang har vi sammen klart å komme opp igjen. Det er det tøffeste jeg noen gang har opplevd, men nå er vi endelig den familien vi alltid ville være. Endelig er det vi som har kontrollen, ikke alkoholen. Og jeg betaler gledelig min skatt resten av livet for å betale tilbake for all den hjelpen vi har fått. Opp igjennom de vanskelige årene, og også i ettertid skjønner jeg hvor utrolig heldige vi har vært som har hatt et så omfattende og stødig støtteapparat i ryggen.

Første møte med Barnevernet

Jeg husker godt første gangen jeg innså at jeg kom til å bli «meldt til barnevernet». Jeg var omkring to måneder gravid med mitt første barn, faren til barnet lå på intensivavdeling på sykehuset etter en spesielt ille periode med drikking. Jeg ble fortalt av en sosialarbeider at de var pliktig til å melde fra til barnevernet når de opplevde familier med rusproblemer. Jeg ble livredd, selv om jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg hadde ikke tatt narkotika eller drukket, ikke røyka eller snust. Jeg hadde ikke gjort noe for å skade mitt ufødte barn. Bortsett fra å velge en alkoholiker til far for mitt barn.

Alskens vonde assosiasjoner dukker opp når man hører «barnevernet». Mine personlige erfaringer med barnevernet var ikke-eksisterende, men jeg hadde jo lest i media hvor forferdelig dette systemet var. Omsorgsovertakelse, kjøp og salg av barn, profittering av uheldige barnefamilier, fæle sadister som ikke skjønner at det aller beste for barn er deres biologiske foreldre uansett omstendighetene.

Det var fryktelig sårt, og en stor skam. Hva slags foreldre er det som har med barnevernet å gjøre? Ikke sånne som meg i alle fall. Jeg elsket jo det lille livet i magen over alt på jord, og ville aldri i verden gjøre noe for å skade det. Mine egne fordommer ble min egen dom. Heldigvis klarte barnevernet å motbevise alle mine fordommer. Jeg har alltid følt at vi har blitt rettferdig behandlet. De fortalte oss flere ganger at det beste for vår sønn var at hans foreldre hadde det bra, så de ville gjøre det de kunne for at vi skulle få det bra.

Sønnen i fokus

Jeg var helt ærlig om vår situasjon, uansett hvor sårt og skammelig det var å fortelle, og de var åpne og dømte oss ikke på det de ble fortalt. Sammen kunne vi snakke sammen og komme frem til en løsning på eventuelle problemer. Vi hadde ansvarsgruppemøter bestående av barnevernet, psykologer, miljøkontakter, fastlege, saksbehandlere fra nav og ressursteamet for gravide og småbarnsforeldre. Her ble situasjonen siden sist møte avklart, alle fikk tid til å fortelle om deres egne opplevelser, eventuelle nye tiltak ble drøftet og avgjort, og tid for neste ansvarsgruppe ble avtalt. Vi takket ja til omtrent alle hjelpetilbud de la frem for oss, alt for å gjøre starten på vår sønns liv best mulig. Selv om jeg innså viktigheten av å høre på det fagfolkene hadde å si, ble min mening alltid tatt på alvor og tatt med i helhetsvurderingen. Vår sønn var hele tiden midtpunktet, både før og etter han ble født. Sammen med fagfolk fikk vi utredet problemområdene og satt i gang tiltak som både vi og fagfolkene var fornøyd med.

På vårt aller siste møte med barnevernet ble vi fortalt at de ikke hadde noen problemet med å avslutte saken vår. De stolte på at dersom det skulle oppstå nye problematiske situasjoner ville vi selv varsle fordi vi gang på gang hadde vi vist at vi var villige til å være ærlig og å be om hjelp når problemer oppstod.

Englene i systemet

Selv om vi ofte tenderer til å nevne hjelpeapparatet som ”systemet” vil jeg allikevel minne om at til syvende og sist er ”systemet” bygget opp av mennesker med egne liv og personligheter. De viktige øyeblikkene som har gitt meg aller mest har jeg opplevd med de jeg velger å kalle englene; Fastlegen som satt sammen med meg til langt etter endt arbeidsdag for å finne en akuttinstitusjon som kunne ta i mot samboeren min, sosialarbeideren som utvekslet sms med meg sent på kvelden i juleferien sin for å gi meg noen beroligende ord, helsesekretæren som tilbød meg en bit sjokolade og lovord om at sjokolade alltid hjalp mens jeg satt og gråt i venterommet hennes, miljøarbeideren som veiledet meg gjennom pusteteknikker over telefon kl. fire på natta for at panikkanfallet etter skremmende opplevelser skulle slippe taket. Dette er bare noen eksempler på engler som var uendelig viktig for meg i krisesituasjoner. Disse menneskene handlet ut over deres tildelte arbeidsoppgaver og de gjorde det av medmenneskelighet, ikke av plikt. Personlig mener jeg at nøkkelen til god rusomsorg ligger i medmenneskelighet. Alle må føle at de blir tatt på alvor, respektert og at noen bryr seg om dem, både de med rusproblemer og deres pårørende.

I vår har jeg fått æren av å delta på Møteplass for pårørende som har barn med rusavhengige. En arena der pårørende og fagfolk møtes og deler erfaringer. På samme tid som det er givende å kunne være med å forme fagfeltet på mikronivå, er det en god personlig bearbeidelse av hendelser jeg har vært med på. Det er en underlig følelse å kjenne at i ens egne erfaringer ligger det kompetanse som fagfolk kan være interessert i å høre.


Neste Møteplass for pårørende med mindreårige barn er torsdag 15. september.
Tema: Å leve med uvissheten.
Mer informasjon finner du på nettsiden til Lærings- og mestringssenteret, Kompetansesenter rus – Midt-Norge.
Reklamer

De andre – og oss!

hand in a hand

«Som feltarbeider på gata i Oslo var jeg vant til å være hjelper. Den sterke. Helt til en dag jeg selv gikk i asfalten og ble avhengig av andres hjelp. I det øyeblikket ble rollene byttet om».

Tekst: Trond Ljøkjell, avdelingssjef i Kompetansesenter rus – Midt-Norge.

Å kunne sette seg i andres sted og ta den andres perspektiv kommer ikke av seg selv. Det er noe som må utvikles. Gjerne med erfaringer fra møter med andre mennesker over tid. Ofte kan det være nyttig å stille seg spørsmålet: Enn om det hadde vært meg?

På åttitallet jobbet jeg som feltarbeider ved Pro Sentret på gata i Oslo. Det var oppsøkende arbeid, hvor vi skulle etablere kontakt med personer som solgte seksuelle tjenester i prostitusjonsmiljøet. Formålet var å tilby hjelp og støtte ut i fra den enkeltes behov i den livssituasjonen en befant seg.

Om et «akutt rollebytte»

Anna satt på kne og rotet i veska som lå på asfalten ved hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate.  Jeg satte meg på huk ved siden av henne og hilste. Blodet piplet fra et nålestikk på håndbaken hennes, hun ville tørke det vekk – om hun bare fant et papirlommetørkle i veska. Vi vekslet noen ord som jeg ikke husker stort av – for idet jeg reiste meg besvimte jeg og stupte i asfalten. Jeg våknet liggende på ryggen.  Anna og ei venninne fra prostitusjonsmiljøet sa navnet mitt og ristet liv i meg. De løftet meg opp  og støttet meg mellom seg nedover gata i møte med min kollega Arne. Han hadde sett hva som skjedde, der han befant seg et kvartal lengre ned. Jeg ble støttet videre ned til Pro Sentrets kontor i Kongensgate, og vel inne på kontoret ble jeg lagt ned på en sofa, fikk teppe over meg og en omsorg som var rørende.

Plutselig var rollene byttet om, og jeg var den som trengte hjelp. Jeg fikk kjenne på hvordan det oppleves å skulle ta i mot hjelp og være avhengig av andre.

Å ta den andres perspektiv

Nå lå jeg på sofaen og tankene surret i hodet:

Hvordan var det for Anna å havne i en slik situasjon hvor hun måtte ta hånd om en besvimt feltarbeider med lavt blodsukker?

Hvordan ville jeg ha opplevd tilsvarende situasjon om det hadde vært meg?

Hva hvis jeg var i en slik livssituasjon hvor jeg ofte trengte hjelp – hvordan ville jeg ønsket å bli møtt?

Og hva skal til for at det blir et godt møte og et grunnlag for en god relasjon mellom hjelper og den som har behov for hjelp?

For å ta den andres perspektiv er det viktig å starte med det enkle og retoriske spørsmålet:

Enn om det hadde vært meg – hvordan ville jeg blitt møtt?

Kanskje vi ved å ta den andres perspektiv oftere kan lykkes med å skape gode møter mellom mennesker.

Hvordan lære barn å skjønne, ikke dømme?

to_gutter_en_jente

Barna lærer mye av oss voksne. Ikke minst når det kommer til hvordan vi omtaler andre barn og deres atferd.

Tekst: Tine Kristiansen Tessem, rådgiver pårørende og tidlig intervensjon

Se for deg følgende scenario:

Det er mandag ettermiddag, og familien har samlet seg rundt middagsbordet. Foreldrene spør barna hva de har gjort på skolen i dag. Familiens sønn som går på barneskolen, forteller at Martin i klassen løp rundt i klasserommet, dyttet borti flere pulter før han kastet pennalet til Ida i veggen og løp ut. Når sønnen har fortalt ferdig sin historie, ser han på foreldrene. Og venter på respons.

Her må foreldre ta et valg på hvordan man snakker om dette. Hva sier man til barna i slike sammenhenger, og hva lærer barna av våre svar?

Ikke alltid som man tror

Hvis vi foreldre forenkler problematisk atferd ved å avskrive uromakeren som en bølle, vil barna se på han som det. Men hva vet vi, egentlig? Gjennom min jobb med tidlig intervensjon har jeg sett at ting ikke alltid er som man tror. Ingen barn er slemme bare for å være slemme. I mangel på språk for å sette ord på følelser, eller ingen å dele dem med, kan vanskelige følelser komme til uttrykk ved utagerende atferd. Dette er det ofte en årsak til.

Kanskje lever denne gutten med vold, rus eller overgrep i hjemmet? Eller kanskje har han så stort ansvar for en syk mor eller far at han rett og slett er for utslitt og bekymret til å fungere sammen ved venner og på skolen? Vi bør uansett årsak omtale han med respekt og omsorg, og forklare barna våre at ingen barn ønsker å oppføre seg slik. Ingen barn ønsker å ha en atferd som fremmer irettesettelse og ubehag. Kanskje kan vi heller snakke med barna om det som skjedde, og hvordan dette kan være for Martin: Hvilke tanker tror du Martin har nå? Kan han være lei seg? Kanskje han har det vanskelig på skolen? Kanskje er det noe på skolen han er redd for?

Forståelse for avvikende atferd

Det er et ordtak som sier at «den beste måten å oppdra andre på, er å oppdra seg selv». Og jeg mener at man får veloppdragne og omsorgsfulle barn ved å selv gå foran med et godt eksempel. Som for eksempel å forklare at utagerende atferd kanskje kan handle om utrygghet. Det snakkes mye om mobbing på skolen, og derfor er det viktig at vi gir barna gode holdninger og evne til å vise respekt. Tenk så bra det kan bli hvis alle viser litt mer forståelse for avvikende atferd? Tenk hva det betyr for et barn, hvis hjemmeforholdene er vanskelige, at noen vil leke med dem på skolen. Tenk hvor godt det oppleves å bli invitert hjem til en venn, selv om man strever med egen atferd. Kanskje kan ikke våre holdninger løse alle slike problemer i skolen, men jeg er ganske sikker på at det er et bra sted å starte!

For å si det med Astrid Lindgrens ord: Gi barna kjærlighet, kjærlighet og endra mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv!

Hasj- er det så farlig, da?

shutterstock_97598912

Skrevet av: Christine Holm Berntzen, prosjektleder for rusforebygging ved Studentsamskipnaden i Trondheim (Sit).

Noen mener at legalisering av hasj vil føre til tryggere bruk og mindre alkoholkonsum, mens andre mener at hasj utgjør en risiko for både enkeltmennesker og samfunn, og at en opprettholdelse av forbudet er den eneste veien å gå. Så hva er riktig svar? Er hasj virkelig så farlig?

Hasj er det mest brukte – og kanskje det mest omdiskuterte ulovlige rusmiddelet i Norge. Omtrent 1,6 prosent av nordmenn mellom 15 og 64 oppgir å ha brukt hasj den siste måneden og 19 prosent i samme gruppe har en eller annen gang i livet prøvd eller brukt stoffet (EMCDDA 2012). Gjennom mitt arbeid med studenter har jeg både møtt de som mener de har full kontroll på sin bruk, men også de som sliter med å slutte med hasjrøykingen. For noen går det så langt at de ikke klarer å fungere i hverdagen.
Jeg har både møtt studenter som er i startfasen av bruken og de som har kommet seg ut av et misbruk. Disse to gruppene har ofte en vidt forskjellig oppfatning av hvor farlig stoffet er. Det er kanskje disse forskjellige oppfatningene som gjør at debatten om legalisering stadig vender tilbake. De som vil gjøre hasj lovlig, mener et slikt tiltak vil sørge for tryggere bruk og mindre alkoholkonsum, mens den andre siden mener at hasj utgjør en risiko for både enkeltmennesker og samfunn, og at en opprettholdelse av forbudet er den eneste veien å gå. Så hva er riktig svar? Er hasj virkelig så farlig?

Virkning på brukeren

Først; det er ikke alle det går galt med! Men det er noen. Det «Hans» tåler helt fint, kan «Jens» ha en negativ reaksjon på. Selv om alle i teorien risikerer å bli avhengige, ser vi at de ungdommene som allerede er sårbare, også er mer sårbare for å utvikle en avhengighet. De som allerede har det vanskelig, vil kunne få det vanskeligere om hasj blir lovlig. For hasj kan føre til skader både på fysisk og psykisk helse – på kort og lang sikt.

De som allerede har det vanskelig, vil få kunne få det vanskeligere om hasj blir lovlig.

Folkehelseinstituttet (2012) oppgir nedsatt motorikk og svekkede kognitive evner som effekter av hasjrøyking. I tillegg kan rusen medføre endret virkelighetsoppfatning og kortvarige psykotiske symptomer. Dette merker helsevesenet: I USA rapporterer helsevesenet at omtrent 400 000 personer oppsøker legevakten hvert år på grunn av hasjuløste hendelser som akutt psykose eller panikkanfall (Swier 2014).

Virkning på samfunnet

Det blir ofte brukt som argument at legalisering vil slå beina under den illegale hasjproduksjonen, og at en statlig monopolordning vil hindre at mindreårige får tak i stoffet. Det vi ser i land som har avkriminalisert hasj, som Nederland og enkelte stater i USA, er at dette ikke stemmer. Etter avkriminaliseringen i USA, ser vi en økning i hasjbruk blant ungdom mellom 12 og 17, og en økning av barn som blir sendt til legevakten fordi de har fått i seg ulike hasjprodukter ved et uhell (Rocky Mountain High Intensity Drug Trafficking Area 2014, The New York Times 2014). Mange sammenlikner alkohol og hasj, og argumenterer for at det er merkelig at det ene er lovlig og ikke det andre. En kan selvfølgelig stille seg spørsmål omkring tilgjengeligheten til alkohol, alkoholskader i samfunnet etc., men dette blir et sidespor. Men for ordens skyld: Alkoholkonsumet går opp i statene som har legalisert hasj, viser samme undersøkelse.
Også i Norge merker man effekten: Hver tiende bilulykke i Norge henger sammen med hasjbruk. Hvert år dør 25 mennesker påvirket av hasj i trafikkulykker, og hver dag kjøres det 10.000 bilturer i Norge der føreren har hasj i blodet (Mørland 2009). Tilbakemeldinger fra ulike fagpersoner, gir et bilde av at hasj står øverst på lista over avhengighetsproblematikk unge søker hjelp for her i byen.

Så, hvor står vi?

Hasj har negative konsekvenser for mange av sine brukere, og på samfunnet vi bor i. Og det er spesielt de allerede sårbare som er mest utsatt. Som Mimir Kristjánsson skriver i Klassekampen 9.1.2016: «Fordi det er de svakeste som blir rammet hardest, må (rus)politikken rettes inn mot dem, ikke mot alle de som klarer seg uansett». En legalisering vil være et signal om at hasj er ufarlig. Det kan vi ikke stå inne for.

 

Les også:

Rusforebyggende arbeid blant studenter

 

Jeg – en pårørende?

shutterstock_102905918.jpg

Skrevet av: Reidun Sundli Ramberg, Mestringsveileder ved Lærings- og mestringssenteret KoRus Midt

Jeg hadde lang erfaring som pårørende til en far med hjerteproblemer. Da sønnen min fikk rusproblemer fikk jeg oppleve hvor ulikt pårørende blir behandlet når det kommer til rusmiddelproblematikk kontra vanlig somatisk sykdom.

Vi var en helt vanlig familie. Mor, far, to barn, to hunder, hus og hytte. Alt i vår hverdag lå til rette for et harmonisk liv. Begge guttene mine drev med sport og var pliktoppfyllende på skolen.

Mitt første møte med temaet narkotika var på et foreldremøte på skolen hvor politiet hadde undervisning om de forskjellige stoffene.

«Dette er ikke noe som angår meg», tenkte jeg.

Men jeg hadde noen tanker om hvem det kunne angå, når jeg så meg litt rundt… Jeg visste at det var noen familier som hadde det strevsomt. At jeg skulle møte meg selv og fordommene mine i døra visste jeg ikke da. Så når min eldste sønn kom hjem om kveldene med røde øyne, trodde jeg han var blitt allergisk. Jeg kjøpte Zyrtec til han for å behandle allergien. Ikke visste jeg at det var hasj. Ikke han… Som var så pålitelig?

Da jeg etter hvert skjønte og fikk vite at han brukte hasj, fikk jeg sjokk. Vi hadde mange samtaler med han og regnet med at dette skulle gå over.

Forventninger til hjelpeapparatet

Det gikk ikke over… Og på videregående eskalerte rusproblemene hans i full fart over til også andre stoffer. Situasjonen ble kritisk og vi hadde på ingen måte kontroll over sønnen vår samme hva vi gjorde.

Jeg har lang erfaring som pårørende til en far som hadde store hjerteproblemer. Det betyr at jeg alltid fikk informasjon om tilstanden hans, hvilken behandling han fikk og ble kontaktet ved akutt innleggelse. Jeg hadde derfor noen forventninger til hjelpeapparatet da jeg avdekket sønnen min sine rusmiddelproblemer.

«Dette skal vi klare sammen», tenkte jeg.

Han hadde jo gode sjanser siden vi oppdaget det så tidlig.

Så opplevde jeg det utenkelige. Han ville ikke ha hjelp… Og i stedet for lege og hjelpeapparat, var det politiet som møtte meg. Han ble ikke betraktet som en pasient, men som en kriminell. Jeg løp rundt til alle kontor som ville ta imot meg, og på samtlige kontor ble det vel loggført at «mor gråter og far er sint»… Ja, for sånn var det!

«Kast han ut!»

«Gå hjem og ta vare på deg selv», fikk jeg beskjed om.
Hvordan skulle jeg kunne gjøre det når jeg hadde en sønn på vei utfor stupet? Barnevernsvakta var innom oss, og hadde bare én beskjed: «Kast han ut!» Men hvem kaster ut sønnen sin når han ikke er 18 år engang, og tydelig trenger hjelp?

Etter at han ble 18 år ble rusproblemene så tydelige at han kom i kontakt med lege og hjelpeapparat. Men til forskjell fra min far så fikk jeg ikke vite noe. Absolutt ingen ville snakke med meg på grunn av taushetsplikten. Han måtte skrive under på en samtykkeerklæring fikk jeg vite. Jeg spurte min far om han noen gang hadde skrevet under på en samtykkeerklæring for at jeg skulle kunne få informasjon? Men nei.

Det er visst lettere å informere om et sykt hjerte enn om rus. Selv om begge deler er høyst dødelig.

Manglende informasjon ved overdose

På hans 20 årsdag leste jeg i avisen om en ny overdose. Dette var en sommer hvor sønnen min hadde mistet 6 av sine venner i en overdose. Jeg bare visste at det var sønnen min jeg leste om. Noe jeg senere fikk bekreftet. Han fortalte selv at han hadde blitt reddet i siste liten. Og da han våknet på sykehuset stod det et flagg på nattbordet hans. Ja, for det var jo bursdagen hans. Men tenkte ingen på at han hadde en mamma og pappa der hjemme som ventet på han?

Jeg ble så sint fordi jeg ikke hadde fått beskjed om at sønnen min kunne dødd. Han ble lagt inn, bevisstløs, uten at noen ringte meg. Jeg skjønte ingenting, for jeg fikk jo alltid beskjed når faren min ble lagt inn på sykehuset. Bestemte meg for å være litt lur da jeg ringte sykehuset om saken. Jeg spurte som følger:

«Vil jeg få beskjed om sønnen min blir lagt inn bevisstløs etter en motorsykkelulykke»?

«Ja selvfølgelig», var svaret. «Har du en sønn som kjører motorsykkel du er redd for»?

«Nei, jeg har en sønn som er narkoman og som ble lagt inn bevisstløs etter en overdose. Hvorfor fikk ikke jeg beskjed»?

«Et øyeblikk…»

Jeg ble satt over tre ganger. Til slutt svarte en dame:

«Det er fordi at det er selvpåført».

Men kan ikke en motorsykkelulykke også være det?

Skyld og skam preget hverdagen

Jeg valgte å være åpen om problemene hjemme på arbeidsplassen min. Det var en jobb med mye ansvar, og jeg ble redd for å gjøre feil på grunn av bekymring og mangel på søvn. Ensomheten i denne trasige situasjonen begynte å tære på meg. Jeg kjente jo ingen andre som hadde opplevd narkotikaproblemer på kloss hold. Vi ble etter hvert en isolert familie. Eller, det var vel helst jeg som isolerte meg. Jeg ble sykemeldt og sittende i en stol i et helt år. Ingen er vel så selvransakende som pårørende til mennesker med rusmiddelproblemer eller psykiske lidelser. Jeg fikk så langt i mine selvransakelser at jeg lurte på om jeg hadde ammet for lenge…

Skyld og skam preger hverdagen til mange pårørende, og det påvirker også situasjonen til ruspasienten. Selv var jeg så medavhengig at jeg visste ikke forskjellen på hans og mitt liv til slutt. Hele mitt liv dreide seg om å få han til å slutte å ruse seg.

Det gikk vel et år, men jeg fikk etter hvert hjelp for min egen del. Eller rettere sagt, så ble jeg mottagelig for hjelp. Jeg fikk møte andre foreldre som hadde barn som ruset seg. Helt vanlige mennesker som hadde det samme problemet som meg. Det ble første skritt mot veien til erkjennelsen av at jeg ikke kunne endre den som ruset seg, men hvordan jeg selv forholdt meg til det. Og det er god hjelp i å ikke føle seg så ensom i den håpløse situasjonen det er å være pårørende til en rusavhengig.
Ønsker du mer informasjon om det å være pårørende til rusmiddelavhengig? Sjekk ut Lærings- og mestringssenterets hjemmeside!